Elgjakt og det første fallet.

Elgjaktas harmoni 

Som en ihuga rådyrjeger og hundefører, så var jeg i tvil om jeg ville falle inn i elgjaktas rolige rytme. Oppmøte om morgningen, trekke en av de mange faste postene, for så å kjøre og gå til post. Det blir selvsagt tatt hensyn til vindretning og hvor man tror elgen kan være. Men det er mer rutine og mindre teorier enn rådyrjakta, der man stadig prøver nye drev og poster, og alle kan ha en mening eller tre.  Elgjakta er noe mer satt, men det er noe harmonisk over det hele. Man må bare føye seg inn i rutinene og lene seg på at laget har en samlet erfaring over tiår. Noe som stadig viser seg å stemme. 

Første dag

Det ble en elgjakt start for spesielt interesserte, Værgudene åpnet himmelenssluser, og man syntes nesten synd både på en selv og den gamle rifla. Jaktgudinnen Diana premierte oss heldigvis med en kalv på siste drevet. Den falt for Raymond på laget. 

Dag to 

Dag to på elgjakta. Trakk  posten med lengst tur inn, men til gjengjeld den vakreste kanskje? Med utsikt over skogen og kulturlandskapet. Morgenkaffen smaker godt her oppe. Men det er ikke lenge jeg sitter før jeg hører losen nærme seg, det er Tutta som loser og det er en rolig ganglos som kommer sakte over kollen og inn på hogstflata der jeg sitter.  Elgen trives ikke på en så åpen flate og  småtraver over flata og inn i skogen bak meg. Jeg hadde en åpenbar skuddsjanse, men slipper ikke noe skudd. Vi er nemlig enige om at vi skal spare kua på kvota til slutt, og jeg er ikke i stand til med sikkerhet å si at dette er en kvige og ikke en ku, selv om hu dyret kommer alene og uten kalv. Jeg får heldigvis skryt av de eldre på laget og ikke minst jaktlederen for å ha latt den gå. Det er første året jeg har fast plass på laget og vil selvsagt ikke virke useriøs og uten evne til å følge det som er bestemt i laget. 

Dag 3

På plass på post 5 mellom tjenna. Det er meldt full sol i dag. Men den mosedekte skogbunnen sladrer om at solen sjeldent spiller noen hovedrolle her. Men trøster meg med at den samme skogbunnen gir meg en mulighet for å bevege meg nærmest lydløst. En liten bekk lager også en kamuflerende lyd så alt i alt får jeg si meg fornøyd. Når det attpåtil faller en kalv denne dagen så får vi si oss fornøyd. 

Dag fire er harmoni, det er sol, rutine og los. Men ikke noe fall. Jeg har falt inn i rytmen og det kjennes godt.

Dag 5 

Det er etter hvert blitt rutine å kjøre ett kort drev etter lunsj rundt en lokal liten kolle. Det ligner  nærmest på rådyrjakta der vi posterer i kulturlandskapet. Det er en effektiv strategi og Henrik på laget gjør sin del av jobben når Piggoksen gjør entre på åkeren. Det er unghunden Nero som har fått elgen på beina. 

Dag 6 

Siste dagen av den planlagte elgjakta er et faktum. Skogen bader i sol, men på dagens første post skal jeg ikke se så mye til den. Jeg starter dagen med en post så trang at det er vanskelig å ikke tenke at det er lettere å vinne i lotto enn at elgen skal komme akkurat der jeg sitter og har oversikt. Men jeg ser at det går et elgtråkk  ut av skogen og rett mot den unnselige kollen jeg sitter på, og som danner de få kvadratmeterne der skogen ikke er mørk og skyggefull av høyvokste trær. Men jammen er posten satt som den skal. Det tar ikke lange tiden før jeg ser på We hunten (app der man kan se hvor jakthunden går) at Tutta beveger seg i en stor bue, og at dersom denne buen fortsetter så kommer det i min retning, og jammen er det slik det går, Ku med en kalv kommer til syne bare noen titalls meter foran meg og følger tråkket langs den lille kollen. De er på det nærmeste bare noen få meter fra meg. Men det er bestemt at det bare skytes tvilling kalv, så det er bare å la de passere. Heldigvis slipper Tutta disse elgene etter hvert og kommer tilbake til posten min. Jeg spør hundefører om jeg skal koble om jeg får sjansen, og får positivt svar på dette. Tutta er litt sky i starten og er ikke helt ferdig med disse elgene. Men kommer etter hvert bortom meg så jeg får kobla henne. Da er det bare å vente på hundefører og gå til bålet og varmen for enda en hyggelig lunsj med trivelige jegere. 

Post med utsikt

Det er siste dag av jakta og vi har fortsatt både tvillingkalv og kvige på årets kvote. Så de fleste har lyst til å komme i gang igjen. Dessuten ble det sett flere elg på et jordet tidligere på dagen. Så det blir bestemt at vi poster oppover lia nord for jordet og at hundeførerne går på fra sør og øst Selv har jeg fått en fin post, på en kolle i ett stort hogstfelt rett nord for der elgene ble sett tidligere på dagen.  Her har jeg sikker skytesektor alle veier, og en fantastisk utsikt. Jeg gjør som jeg pleier når jeg kommer på post. Setter fra meg stolsekken, og får opp skytestøtta. Men aller viktigst, så bestemmer jeg meg for yttergrensene for hvor jeg vil skyte ett eventuelt dyr. Det gjør at jeg slipper å ta denne beslutningen når dyret kommer. Da kan jeg bare konsentrere meg om det er rett dyr og gjennomføre skuddet. 

Fallet

Tutta er i sitt 9 år og har i år vist seg som en rutinert elghund. Det tar derfor ikke lange tiden før hun har elg på beina. Det vil ikke stå helt, så jeg hører ganglosen beveger seg opp lia og i min retning. Posten nedenfor meg har også sett at det er elg på beina, men det var ikke fri sikt til dyra, Sigmund er uansett snill nok og gir meg ett hint på radioen, om at jeg bør følge med, og jammen kommer det ikke en piggokse og et enslig hunndyr over kanten til hogstfeltet fra skogen nedafor. De lunter begge to på vestsiden av meg på rundt 100 meter. de går i en helling så bakgrunnen kan ikke bli tryggere,. Jeg husker de meste erfarne på laget har sagt at ei kvige ofte kan gå sammen med piggoksen det andre leveåret, og jeg synes ikke hunndyret virker større enn piggoksen. Dessuten er det ingen kalv med. Jeg liker imidlertid ikke å skyte på storvilt i bevegelse, så jeg hoier til dyra, som stopper opp, for å se hva dette kan være. Trådkorset legges raskt over bogen og skuddet er et faktum. Jeg ser det er ett godt treff, men elgen går  videre ett stykke og for sikkerhets skyld, så skyter jeg et oppfølgingsskudd. Det har ønsket effekt og elgen faller nedover hellingen og blir liggende. Jeg løper mot skudd plassen, men på en tilgrodd hogstflate er selv ikke en elg så lett å finne. Det er ikke fritt for at jeg kjenner stresset over ikke å finne dyret øyeblikkelig. Men Tutta kommer raskt til, og det er bare å følge med på Tutta. og jammen er jeg glad når jeg ser at Tutta ragger i ett eller annet. For det er selvsagt min første elg hun står med. Alle jegere kjenner den gode følelsen av å se at det viltet de har skutt på faktisk ligger der det skal. Skadet vilt og ettersøk vil før eller siden ramme alle, men det er virkelig det verste en jeger opplever. Så lykken er stor der jeg ser på det store dyret. For det er et stort dyr. Kanskje litt for stort. 

Kvige eller ku 

Det blir noen hektiske minutter på radioen, mange vil høre hva som har skjedd. Jaktleder skjærer til slutt igjennom og ber de som kan om å gå opp og hjelpe til med utvomming og lasting på ATVen. Det er god stemning selv om det er stor usikkerhet om dette dyret kan tas som kvige eller om den må tas som ku. Selv når dyret ligger der er det flere rutinerte elgjegere som ikke er sikre. Det sier meg at det ikke er lett å bedømme unge hunndyr Jeg har heldigvis holdt tilbake skudd tidligere og skulle det være en ku så er det ikke fordi jeg ikke brøy meg om kvoter og planen. Men fordi jeg har tatt feil, dessuten lurer jeg på om ikke alle er fornøyde med at vi har skutt de dyrene vi tenker vi skal ta for året. Vi har for første gang på flere år skutt kvota i løpet av de planlagte dagene. Når jeg kjenner den gode stemningen kan jeg også tillate meg og glede meg over, og være bittelitt stolt over min første elg. 

Vemodig 

Det er nærmest vemodig å avslutte en så fin uke sammen med et hyggelig lag. Vi er heldigvis et lag preget av samarbeid og som jeg opplever er rause med hverandre. Elghunden Tutta har gitt meg hele tre flotte opplevelser med elg på post. Jeg har skutt min første elg og jeg håper virkelig ikke at det er Tuttas siste, selv om hun begynner å bli en voksen dame.