5 stjerners beverjakt.

Hvorfor denne tittelen mon tro? Jo når man bes med på beverjakt, der forholdene ligger så godt til rette Samtidig som det serveres Reinsdyrfilet til middag. Kan det ikke kalles annet. Når det attpåtil blir felt bever, så er det nærmest bare som en bonus på en slik fin tur. Beverjakta er selvsagt i seg selv en flott jakt, den foregår som regel på våren i det naturen kommer til live etter vinteren. Fuglekvitter er bakgrunnsmusikken, og ender og gås leverer ofte et forrykende show imens man venter på herr bever. Denne gangen er jeg rett og slett så heldig å få være med Eivind til Telemark på jakt etter bever . Det blir ett tettpakket døgn for vi reiser fra Oslo på lørdag formiddag og sikter på å være hjemme til søndagsmiddagen. 

Vi kommer til terrenget allerede i 15 tiden lørdagen, det gjør det mulig å ta en  tur nedenom vannet der beveren har bygget en hytte siste året. Det er tydelige spor etter bever rundt vannet, den har felt trær og busker mange steder. Og de tradisjonelle spiseplassene nede i vannkanten er tallrike. Det er vanskelig å ikke skape seg forventinger før kveldens jakt. 

Men for å kunne sitte i ro og kose seg på kveldens jakt er det greit å få spist skikkelig. Eivind og jeg har etter hvert en del turer sammen, og jeg er sjelden i tvil om maten. Eivind har som regel en tanke bak det som skal lages. Jakten og maten henger sammen, og på menyen er det Reinsdyrfilet fra Rendalen. 

Etter en bedre middag på koia. Er det klart for å dra ned til vannet. På beverjakta så handler det som med mye annen jakt, om vindretningen. Beveren ser ikke så godt, men den har en luktesans man ikke skal kimse av. Vi har heldigvis sett oss ut flere mulige poster. For den første posten har solen rett i mot og denne vakre april dagen er det ikke en sky på himmelen. Så den første posten er bare aktuell dersom man vil sole seg, for her ser vi ingen ting. Vi finner veien over en demning og er plutselig på andre siden av vannet.. Jeg har fått den fremskutte posten på en liten odde, 80 meter fra beverhytta og Eivind sier at jeg skal være førsteskytter. Altså kommer beveren på en sånn måte at jeg får den i sikte, så er det bare for meg å avlevere skuddet.  Alt det ferske gnaget, gjør at jeg tenker at her kommer det til å kry med bevere i alle aldre og fasonger før solen går ned. Men den gang ei. Det blir tid til å nyte mye av naturen rundt oss de neste timene. Et par Kanada gås er særlig høylytte og viser seg ubeskjedent frem. Dette er deres hjemmebane det er tydelig. En og annen Laksand flyr også forbi. Men beveren den lar vente på seg.. Til slutt går solen ned og skumringen kommer. Eivind mister nærmest troen og bestemmer seg for å ta en tur fra post og titte litt lengre bort på vannet. Men det er det med troen da. I det jeg vinker adjø til Eivind, dukker jammen beveren opp, men den kommer ikke fra hytta, den kommer svømmende på sitt karakteristiske vis på min høyre side. Den kommer etter hvert så nær at jeg er redd den skal få vær av meg. Eller bent frem komme rett på land på odden der jeg sitter, Jeg vet det er grunt der den svømmer, men jeg velger å holde skuddet, jeg er mest glad i å skyte bever på land. Det blir fort mye styr med bever i vannet. Men når den nå svinger rundt odden og kommer nesten på land der Eivind nettopp satt, kan jeg kjenne på frustrasjon over at vi Eivind nå er på gåtur. Jeg flytter meg litt for å gjøre meg klar dersom den kommer opp på land lengre inne på odden. Men neida, like fort som den kom, svømmer den tvers over vannet i retning hytta. Det begynner virkelig å bli mørkt. Og jeg mister den av syne i det den kommer i speilbilde av hytta. Jeg tenker den har svømt inn i hytta, og en del av meg angrer på at jeg ikke skjøt den i vannet og tok den våte turen ut på grunna. Jeg kan til og med kjenne på en moderat irritasjon over at vi ikke holdt postene. Jeg rekker også så sende en melding til Eivind og fortelle at nå er beveren her og jeg trenger en med bedre optikk en hva jeg har. Men i det jeg trykker send, hører jeg et rifleskudd som bryter stilheten. Jeg tenker det er flott at Eivind har funnet en annen bever og har fått uttelling for sin gåtur. Jeg blir litt lang i maska da jeg skjønner at det er den samme beveren. Eivind er en gentlemann, og forteller at han hadde ikke gått så langt før han så beveren komme svømmende. Men at han jo hadde gitt meg æren av å skulle felle den første beveren. Han hadde derfor lagt seg godt til rett med rifla støtt på sekken og lå lenge og så på den, imens han ventet på at jeg skulle skyte. Når han imidlertid hadde ventet flere minutter med beveren i sikte, lot han skuddet. gå. Jeg har ingen vansker med å forstå den indre dialogen til Eivind disse minuttene. Eivind er en som alltid deler av jakta, og har guidet meg siden jeg begynte med jakt. Samtidig er han en ivrig jeger som ikke så lett liker å la en slik sjanse gå. Selv er jeg faktisk mest glad for at jakten er vellykket, og at beveren ligger der den skal. Så får jeg heller streve med min indre dialog, som handler noe om hvor mye penger jeg skal legge i den neste rifle kikkerten. For beveren hadde bare svingt litt til siden for hytten og satt og spiste. Dette klarte jeg ikke se i min kikkert. Eivind derimot har en flott Zeiss, og denne kvelden er den verdt hvert øre, leser jeg Eivind riktig. 

Etter noen timers søvn blir det en kort morgen økt også. Men det kommer ingen flere bever, og etter en kort strekk på koia. Så er det tid for flåing og partering. Pelsen er nydelig og kjøttet likeså. 

Takk, for ett flott og aktivt døgn på beverjakt.